I en tid der det blir stadig mer akseptert å fremme fremmedfiendtlige holdninger og med den nyvalgte amerikanske presidenten, er det lett å føle på håpløshet. Det kan føles som at verden blir et fælere sted med mer mistenkelighet og fiendtlighet. Det er forferdelig at menneskesyn som jeg trodde var forbeholdt nettroll nå får se dagens lys, fordi de legitimeres av at presidenten har tilsynelatende lignende holdninger.
I England har også den fremmedfiendtlige siden blitt tydeligere gjennom valget om at England skulle ut av EU. Noen mener at underliggende psykologiske mekanismen bak Brexit nettopp er frykt for andre mennesker. Den nyvalgte statsministeren Theresa May er kjent for å være beinhard når det gjelder innvandring. I lys av den siste tidens hendelser er det godt å kjenne på håp og varme. Og det gjorde jeg i store mengder da jeg var på praksis ved Helen Bamber Foundation (HBF) i London. Vi var to psykologistudenter fra NTNU som var der en uke gjennom et samarbeid inngått av PUG. HBF er en menneskerettighetsorganisasjon som er på laget til noen av de mest sårbare (og sterke!) i England - overlevere etter tortur og menneskehandel.
Arbeidet til HBF - en helhetlig tilnærming
HBF jobber ut i fra et menneskerettighetsperspektiv. Det vil si at de har fokus på respekt og at de tar med politisk og historisk kontekst for å forstå situasjonen til menneskene de møter. Det er konsekvent bruk av ordet overlevere og ikke ofre. Dette er med på å hente frem kunnskapen og ressursene i personen og bidrar til at man blir en aktiv person og ikke bare et passivt offer.
HBFs tilnærming er veldig helhetlig. Teamet deres gir terapeutisk behandling, medisinske konsultasjoner, juridisk beskyttelse og praktisk støtte til overlevere av menneskerettighetsbrudd. Psykologene jobber særlig med traumebehandling (bla. Narrativ Eksponeringsterapi, traumefokusert kognitiv atferdsterapi og EMDR), og assistentpsykologene gir lavterskelbehandling. I tillegg er det ulike gruppetimer hvor klientene kan samles for å gjøre yoga, lage kunst eller ha “community groups”. Dette er med for å bidra til å gjenetablere koblingen mellom kropp og sinn. Noe av det første de jobber med i møte med en ny klient er å stabilisere personens juridiske og sosiale situasjon. Det er mange som enten er hjemløse eller står i fare for å bli det. HBF mener at det ikke nødvendigvis er hensiktsmessig å gi traumebehandling til en person i en veldig ustabil situasjon. Selv om det er mennesker som har opplevd mer forferdelige ting enn man kan tenke seg, er noe av det som er verst for mange, å ikke vite om de får bli i landet eller sendes tilbake til den farlige situasjonen de var i. En kvinne vi møtte har ventet i 14 år. Dette viser helt tydelig at det er nødvendig å forkorte og forbedre asylsøkerprosessen, for å gjøre den mer human.
Den politiske situasjonen for asylsøkere og flyktninger
HBF jobber ikke bare med enkeltmennesker, de opplyser også offentligheten og beslutningstagere om risikoen ved en politikk som ignorerer menneskerettigheter. Det er særlig et kritisk behov for deres kompetanse i asylprosessen. Her er det en generell mangel på forståelse av mental helse. Et tydelig eksempel på dette er den store bruken av såkalte “detention centers”. Her kan mennesker holdes innesperret enten hvis asylsøknaden har blitt avslått eller mens de venter på svar. Det er ikke lov å gå ut, og sikkerheten er som i et fengsel. Det er i praksis som å sitte i fengsel uten å ha gjort noe ulovlig. På papiret er det forbudt at sårbare personer skal holdes der. Det overholdes imidlertid ikke. Det er utallige eksempler på at HBF finner ut at gravide kvinner, mennesker med alvorlige psykiske lidelser og overlevere etter tortur og menneskehandel holdes innesperret, noe som er klare brudd på menneskerettighetene. Da er en del av arbeidet til HBF å jobbe for å dokumentere deres historier for at de skal slippes ut og få den hjelpen de trenger.